tråkkeboksen

De harde fakta om Spider II er tilgjengelig på Line6s websider om ampen. Verdt å merke seg er at den kommer i fire utgaver hvorav tre er comboer og det siste er en topp. Jeg har testet comboutgaven med 2×10"-elementer og 2×60W utgangseffekt.

Testgitar: Suhr Classic.
Testoppsett: Gitar rett i amp, stående i butikklokalet.

Spider II er minstemann i Line6' forsterkerfamilie, og jeg tok den i mot mest som en øvingsamp, typisk for å slippe å drasse fett utstyr frem og tilbake eller ha godriggen stående et annet sted. Det er en betraktning jeg i eftertid nok må korrigere litt da den også fint kan duge som konsertamp. Jeg tenkte aldri på å teste direkteutgangen over PA, men i og med at ingenting er rør i kjeden bør også det kunne låte bra.

Over til de mer harde testfakta. Ampen er veldig grei og oversiktlig lagt opp, det skal godt gjøres å gå seg vill i kontrollene på den. Input, gain, tonekontroller, kanalvolum, moduleringseffekter, delay, reverb og mastervolum. Direkteutgang og RJ45-plugg for fotbrett (brett med opp/ned-knapper for presethopping følger med). Knapp for tap-tempo, hvilket jeg selvfølgelig liker, og fire presetknapper. I likhet med de andre Line6-modellene har den naturligvis mulighet for lagring av oppsettet, 9 banker á 4 presets her, dvs til sammen 36.

Ja, men hvordan låter dette da? Det låter helt fint sålenge du holder igjen på vrengen og diskanten. De første åtte amp-modelleringene har ikke så mye gain og låter bra. De fire siste syns jeg ikke låt spesielt godt, men det skal nevnes at jeg ikke er inne i nu-metal-genren og jeg foretrekker noe mindre overdrevne forsterkere. Clean-modelleringene er finfine, men noe orientert i retning Fender-clean. For de som vil ha mindre twang i cleanlyden vil kanskje en blues-modellering med lite gain være best.

For de som vil ha masse twang har ampen to modelleringer av type «twang». De ringte ingen store bjeller hos meg da jeg egentlig syns clean-variantene hadde nok twang, men folk med Telecastere vil kanskje ha mindre diskant enn meg og foretrekker da twang-varianten.

Blues- og crunch-modelleringene heller i retning Marshall på lav gain. Sistnevnte hadde nok vreng til daglig bruk og slik sett vil en nok ikke føle at hullet mellom «crunch» og «metal» blir så alt for stort, selv om en modell i retning moddet-Marshall-lyd (Soldano, CAE, etc) ville vært fint. Modelleringene hadde også fin respons på endringer i volum, rullet jeg av på gitaren cleanet ampen fint opp, og tonen i gitaren ble alltid godt ivaretatt.

Jeg tilbrakte ikke spesielt mye tid med å sjekke ut «metal»- og «insane»-modelleringene ut over å konstatere at de var der og sikkert funker til sitt bruk, men min tid med denslags tror jeg er forbi. I stedet begynte jeg å sjekke ut modelleringseffektene sammen med en cleanlyd. Ampen har en vanlig skruknott for å kontrollere effektene. Den er delt inn i tre deler, flanger/chorus, phaser og tremolo. Etter hvert som en skrur mot høyre øker effekten inntil du hopper over til neste type, dvs økende chorus inntil du hopper over på phaser (som da er på laveste nivå). For å få skrudd alle effekter av vrir du bare til venstre til det stopper.

Av effektene hadde jeg mest sansen for phaser og tremolo-variantene, mens flanger/chorus-effekten falt igjennom da den aldri hadde en god clean-chorus (tenk TC1210 eller Rocktrons 8voice-chorus eller noe annet i LA-session-land). I stedet er den alltid befestet med flanger-swoosh. Dette medførte at jeg efterpå testet Flextone III+-ampen for å sjekke om dens utvidede effektdel kunne løse saken, hvilket den i større grad kunne (samme cleanlyd (type Blackface) ble brukt som utgangspunkt). Jeg er ingen phaser-entusiast og kan således ikke bedømme hvorvidt effekten holder vann i forhold til andre saker, men syns det låt helt fint. Tremoloen låt derimot bra og kunne fint yppe med Rocktron Replifexen jeg har.

Delay-kjeden (separat fra modulasjonseffektene) har vanlig digital delay, tape delay og sweep echo. Jeg testet aldri den siste men fikk konstatert at de to første låt helt bra. Bare å vri opp til du føler nivået er i orden og tappe inn et fornuftig tempo. Lekende lett, låter fint, og om det er noe galt med nivået er det bare å skru litt opp eller ned.

Har ampen noen svake sider? Joda, den har det også. Uten å tenke overhodet på hvor lite den koster er det noen ting her og der jeg vil påpeke.

• Fotkontrolleren bruker RJ45-plugg. Jeg er sterkt i tvil hvor road-ready noe slikt er og ville heller sett en 5- eller 7-pins XLR.
• Tap-tempo gjelder ikke modulasjonseffektene, så du kan ikke tappe inn hastigheten på tremoloeffekten.
• Tonekontrollene virker litt døde under midtpunktet (12 o'clock). Jeg sjekket ikke om dette gjaldt alle modelleringene, men jeg la merke til at det ihvertfall gjaldt noen av de. Over midtpunktet skjer det masser av ting men jeg vil heller at slikt skjer over et større område.
• Som nevnt: hvor er cleanchorusen? Det skrytes mye av ModProens evne til å gjøre TriStereoChorus- og TC1210-etterligninger, hadde vært fint om det dryppet litt nedover i kjeden.
• Savner litt mer aggresivitet i ampen, kanskje litt mer øvre mellomtone så den kutter gjennom i bandsammenheng. Derfor føler jeg den sålangt passer best i øvingssammenheng.

Jeg har også et generelt inntrykk av at modelleringsampene til Line6 sliter i diskantområdet. Forsøker du å få ampen til å stikke seg litt ut ved å dra på i toppen samtidig som du spiller med vreng forsvinner godlyden. I stedet får du en hard topp hvor lyden virker veldig udefinert. Jeg savner en jevnere og penere avrulling i toppen slik at tonen ivaretas selv om lyden i ampen søker å stikke seg mer ut. Hvorvidt problemet skyldes digitaliseringen eller om det er noe annet vet jeg dessverre ikke.

Men altså, for å konkludere: 1x12"-comboen er listet opp på 3895,- og det er mye amp for pengene (2x10"-varianten jeg testet lister for 4995,- og er også mye amp for pengene).